Essay on Manipuri Language (1454 Words)

Essay on Manipuri Language!

Manipuri litteratur er litteraturen skrevet i Manipuri-språket (dvs. Meeteilon). Det er også kjent som Meetei Literature. Manipuri-litteraturens historie kan spores tilbake tusenvis av år med den blomstrende sivilisasjonen.

Men Puya Meithaba (brenning av gamle Manipuri-skrifter) i 1729, under Meidingu Pamheibas regjering (1709-1748), ødela de gamle Manipuri-skrifter og kulturhistorie. Det begynte en ny epoke med Manipuri litteratur.

Meeteis hadde en lang tradisjon for å skrive. Det er ikke helt klart da de arkaiske Meetei Puyas (gamle skrifter) og Meetei Mayek (Manipuri-skript) først kom til eksistens.

Den skriftlige grunnloven Loiyamba Shinyen (1110), under regimet av Meidingu Loiyamba (1074-1122), viser imidlertid levende skriftlig praksis i denne perioden. Den kongelige kronen, Chitharon Kumpaba, ble holdt omhyggelig og fortsatte fra det femtende århundre til kongedømmets slutt (Meidingu Bodhchandra, 1941-1955).

Skriftligheten var først og fremst prerogativet til de profesjonelle skriftlærde og lærde fra den tradisjonelle Meetei-kulturen, den maichiske. Men senere, som spredning av religiøs, proto-vitenskapelig og astrologisk tekst tyder på, ble skrivingen utvidet utover disse profesjonelle scribal-klassene. Imidlertid var de fleste av de gamle Meetei puyasene (skrifter) anonyme og utate.

Tidlig Manipuri litteratur består av rituell salme, kosmogoni, historie eller folkspråk i prosa og poesi. Noen av de bemerkelsesverdige verkene fra den gamle Meeteilon (dvs. Manipuri-språket) er: Numit Kappa, Ougri, Khencho, Sana Lamoak (6. eller 7. århundre), Ahonglon (11. århundre), Khoiju Lamoak (12. århundre), Hijin Hirao og Ningthauron (17. århundre).

En av de eldste litterære verkene, Numit Kappa, ble skrevet i arkaisk Meeteilon med Meetei Mayek (dvs. Manipuri script) i poesi vers. TC Hodson var den første til å oversette dette arkaiske Meeteilon litterære arbeidet til engelsk i sin bok The Meitheis. Ougri (også Leiroi Ngongloi Eshei), er en anonym og utate poesi skrevet i arkaisk Meeteilon. Men det antas å ha blitt skrevet i førkristen tid.

Et par bemerkelsesverdige arbeider i den gamle Manipuri-litteraturen i prosa er Panthoibi Khongul, Nongshaba Laihui, Sakok Lairamlen, Poireiton Khunthokpa (3. århundre), Kangla Haoba (5. århundre), Loyamba Shinyen (11. århundre), Naothingkhong Phambal Kaba (16. århundre), Khagemba Yumlep (16. århundre) og Cheitharon Kumbaba.

Den øyeblikkelige forandringen i Manipuri litteratur og kultur var under regjering av Meidingu Charairongba (1697-1709) og hans etterfølgere. Med begynnelsen av det attende århundre oppnådde Meitrabak (Manipur) den fulle utviklingen av sin kultur, økonomi og statssystem.

Angom Gopi var den anerkjente dikteren og forskeren i kongedomstolen under regjeringen Meidingu Pamheiba. Han var kunnskapsrik ikke bare i Meeteilon, men også på sanskrit og bengalsk språk.

Han oversatte Kritibas Ramayan og Gangadas Mahabharata til Meeteilon. Han skrev også Parikhit, Langka Kanda, Aranya Kanda, Kishkindiya Kanda, Sundar Kanda og Uttar Kanda. Det var historiske kontoer som Shomshok Ngamba skrevet av Laishram Aroi og Yumnam Atibar.

Nungangbam Gobindaram var en annen lærer og forfatter av Pamheibas domstol. Hans litterære verk inkluderer Pakhangba Nongaron, oversettelsen av Astakal fra sanskrit til Meeteilon, Meihaubaron Puya og Takhel Ngamba, på erobringen av Tripura.

En annen bemerkelsesverdig anonym bok av denne perioden er Chothe Thangwai Pakhangba. Wahengba Madhabram (Langlon, Mahabharat Birat Parva, Chingthongkhomba Ganga Chatpa og Sana Manik) var en fremtredende lærde under regjering av Meding Chingthangkhomba og Labainaya Chandra.

Et landemerke i historien om Manipuri-litteraturen var beviset på romaner i 1779, på en tid da religiøse bøker var vanlig i denne tiden. Sana Manik kan betraktes som en av de tidligste Manipuri-romanene.

Den eldste sønnen til Meidingu Chingthangkhomba, Nabananda Yubaraj, var en av de berømte skribenter fra den kongelige familien, og han oversatte Virat Parva fra Ram Krishnadas til Meeteilon (Virat Shathuplon).

Ashamedha Parva av Gangadas Sen på bengalsk ble oversatt til Meeteilon av en gruppe Meetei lærde under tittelen Langoi Shagol Thaba. Etter den britiske advent, kom den moderne Manipuri-litteraturen fram under britisk påvirkning.

Pioner i arbeidet med å publisere Meeteilon (Manipuri-språket) med bengalsk skript var Haodijam Chaintanya. Han oversatte Takhel Ngamba og Khahi Ngamba, til bengalsk skript. Tiåret 1920-1930 var ikke bare begynnelsen på moderne Manipuri litteratur, men også renessansen til Meetei kultur, språk og religion.

Laininghan Naoria Phulo (1888-1941) var pioner for Meeteis kulturelle renessanse og vekkelsesbevegelsen. Han er æret som en Meetei Maichou og profet ved Meeteis, og en dikter.

Hans store bidrag til Manipuri poesi var Yumlai Lairon (1930), Apokpa Mapugee Tungnapham (1931), Tengbanba Amashung Lainingthou Laibao (1933) og Athoiba Sheireng (1935).

Hans viktige verk i prosa var Meetei Yelhou Mayek (1931), Meetei Haobam Wari (1934) og Aigee Wareng (1940). Hijam Irabot produserte første magasin, Meetei Chanu, i 1922. Yakeirol dukket opp i 1930 under editorship of Ningthoujam Leiren. Tre år senere kom Lalit Manjuri Patrika ut.

I det neste tiåret dukket opp de to første dagbladene, Deinik Manipur Patrika og Manipur Matam. På denne tiden ble modem Manipuri-litteraturen blitt en gjenkjennelig kraft med utseende av verk av Khwairakpam Chaoba, Lamabam Kamal og Hijam Anganghal.

Moderne poesi:

Moderne Manipuri poesi faller tydeligvis i to grupper - Lamabam Kamals poesi og hans samtidige representerer den tidlige fasen og poesien til mer moderne og yngre poeter som representerer Zeitgeist av det moderne verdensbildet.

Minaketans tilnærming er frisk og individualistisk. Nilabir Sharma, gourkishar, RK Elbangbam er berømte lyriske diktere. I tillegg handler Sharma hovedsakelig om noen aspekter av den store Moirang Thoibi-legenden, mens RK Shitaljit er en natur- og menneskehetsdikt. RK Surendrajit blander symbolsk og allegorisk med lyrisme, mens i Nadias poesi blandes fortellingen med en sonorøs rytme.

Poetrien til de yngre poeter-Samarendra, Nilakanta, Padmakumar, Shri Biren, Ibomcha, Ibohal, Ibopishak, Madhubir, Jyotirindra og Ibempishak - gir uttrykk for den dype følelsen av det enorme panoramaet av forgjengelighet, sinne, spørsmålet om tradisjonelle verdier og fravær av tro og integritet i samfunnet.

På oversettelsesområdet er Nabadwipchandra kjent for sin oversettelse av Michael Madhusudhans Meghanad Badha Kavya til Manipuri. Tagores Gitanjali har blitt oversatt av A. Minaketan og Krishnamohan.

Gourkishar har oversatt Kalidasa's Meghdoota inn i Manipuri. Kumar Sambhava, Kiratajuniam, Raghuvansa Kavya, Mahabharata av Kasiramdas, Ramayana av Krittibas og Bhagvad Gita er blitt oversatt til Manipuri i versform.

Drama:

Den tidlige dramatikken og patriotiske utnytningene til herrene i Manipur, og de heroiske og patetiske livene til legendariske og mytologiske tegn er temaene i drama. Tidlig drama inkluderer Sati Khongnag og Areppa Marup of Lalit, Nara Singh fra Lairenmayum Ibungahal, Moirang Thoibi fra Dorendrajit, Bir Tikendrajit fra Bira Singh, Chingu Khongnag Thaba av Birmangol, Mainu Pemcha of Shymsundar og Kege Lanja fra Bormani.

De moderne dramatikerne har kommet frem med nye spill i tema og teknikk. De kommer lett over politikk og sosioøkonomiske problemer i deres søk. Den fremste blant disse er GC Tongbra, Netrajit, MK Binodini Devi, Ramcharan, Kanhailal, A. Sumorendro, Tomchou og Sanajaoba. Ratan Thiyam grunnla 'Chorus Repertory Theatre' i Imphal, i 1976.

Romaner:

Tidlig på det 20. århundre, som sagt, forsøkte Lambam Kamal, Khwairakpam Chaoba og Hijam Anganghal de første originale romanen i Manipur. Navnene til RK Shitaljit, H. Guno, Thoibi Devi, RK Elangbam, Ram Singh, Ibohal, Bhagya, Nodiachand, Ibomcha, Chitreshwar, MK Binodini og Pacha Meetei fortjener omtale i tillegg til mange andre samtidskunstnere. Surchand Sarma, Shymsundar, Raghumani Sarma og Nishan Singh kan nevnes blant de fremtredende oversetterne.

Noveller:

Korthistoriene gjorde også sin advent sammen med romanen. RK Shitaljits historier, racy og plain, er fortalt i enkle, direkte og uskadede Manipuri. RK Elangbam skildrer vanlige mennesker som beveges av de vanlige bekymringene og livets lidenskap. Nilbir Sharma uttrykker de fattiges bekymringer og forsømte i samfunnet. H. Gonu probes inn i det skamfylte Manipuri samfunnet.

Historier om Nongthombam Kunjamohan er kjent for sin sentimentalisme, som er en av de overordnede stammene til Manipuri-litteraturen. Shri Biren, MK Binodini, E. Dinamani og Biramani er populære forfattere.

Kritisk litteratur:

Kritisk litteratur i Manipuri blir stadig mer populær. Arabia Manipuri Sahityagi Itihas av Pandit Khelchandra og Manipuri Shatyagi Ashamba Itihas av Kalachand Shastri undersøker de tidlige og middelalderske periodene av Manipuri-litteraturen. Meitei Upanyasa (vol. 1) av Minaketan og Manipuri Sahitya Amasung Sahityakar av Dinamani er kritiske undersøkelser av fremtredende Manipuri romaner.

Sahityagi Neinaba Wareng av Chandramani, Sheireng Leiteng av Kalachand Shastri, Sahitya Mingshel av Gokul Shastri, Alangkar Kaumudi av Pandit Brajabihari Sharma og Alangkar Jyoti fra Laurembam Iboyaima er også kjente kritiske skrifter

Manipuri Kavitagi Chhanda av Nilakanta, Chhanda Veena fra RK Surendrajit og Manipuri Kavya Kanglon av O. Ibo Chaoba gjør en undersøkelse av prosodien av Manipuri poesi vedta en vitenskapelig tilnærming.